Basert på samtale med kunstneren, Oslo oktober 2019
Sunniva H Stokken

"«Nurturing, Docile and Eager to Please / Omsorgsfull, underdanig og tjenestevillig» er et prosjekt som består av håndvevde tekstiler og video utviklet med utgangspunkt i Røldal-Suldal vannkraftanlegg tegnet av arkitektene Geir Grung og Georg Jens Greve i perioden 1961-1967. Tekstilene er en fragmentert versjon av Middyr kraftverk i ull og bomull, i en-til-en størrelse. «Lagune» er en reiseskildring fra tunnelene til Suldal 1 kraftverk på Nesflaten, som nylig ble tømt for vann grunnet vedlikehold."

Matilde Westavik Gaustad jobber med video og håndvevd tekstil, både som enkeltstående verk og i romlige installasjoner. Ved hjelp av konfliktene mellom Science Fiction, feminisme og modernistisk estetikk fremhever hun de underlige og iblant ubehagelige aspektene ved forholdet mellom mennesker, dyr og teknologi.

Westavik Gaustad (1987) har Master of Fine Art fra Det Kongelige Danske Kunstakademi i København og er basert i Trondheim. Kunstneren har tidligere stilt ut på blant annet Kunsthal Charlottenborg i København, Babel visningsrom for kunst i Trondheim og Nils Aas Kunstverksted på Inderøy. www.cargocollective.com/mwg

I Matilde Westavik Gaustads utstilling Nurturing, Docile and Eager to Please vises et videoverk og fire tekstilarbeider. Tre av tekstilarbeidene er plassert på vegg og et på gulvet, og videoen projiseres i et av rommets hjørner. Utstillingsrommet er halvmørkt med en sober stemning. Den dunkle belysningen inviterer til å gå nærmere for å undersøke de håndvevde tekstilene i ull og bomull. En studie av industrielt formspråk og abstrahering av arkitektoniske elementer danner utgangspunkt for arbeidene, og slik blir industriarkitektur oversatt til en spenning mellom form og flate. Vevde ulltråder danner struktur og mønster og de formal-estetiske kvalitetene fremheves. Materialvalg og veveteknikk bidrar til å gi arbeidene et organisk preg, som I verket Syner (2019), der den myke tekstilen avsluttes med en taggete kant, og de glinsende trådene av geiteull skaper et spill i overflaten. 

​
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for utstillingen og det større prosjektet den tilhører?

Matilde: Arbeidene er basert på Middyr kraftverk som er del av vannkraftutbyggingen i Røldal-Suldal på 60-tallet. Her finnes det flere vannkraftverk fra samme periode som er veldig brutalistiske i formen. Middyr kraftverk er det høyestliggende kraftverket i utbygginga, og er plassert i et øde og goldt fjellandskap. Jeg har jobbet i det området på sommeren, og kom over kraftverket på en gåtur. Møtet satt i gang tanker om hva slags tilstedeværelse dette kraftverket har i naturen. I det storslåtte landskapet ser bygget malplassert ut, det vokser nærmest ut av bakken med en skarp form som bryter med terrenget. Samtidig er det utført i betong, som er et naturmateriale, så på et annet vis hører det også til der. Foruten noen skiløpere som finner veien opp og folk som driver med sau- og geitehold, er området helt øde. Slik oppstår det et møte mellom dette øde og ville, og menneskelige inngrep. Jeg synes den overgangen er fascinerende å jobbe med. 

Middyr kraftverk er særlig spennende for det består ikke bare av den synlige bygningsmassen. Det går også tunneler under bakken som frakter vann, en infrastruktur som er et stort inngrep i fjellet. Kraftverket er en slags katalysator, en overgang mellom naturen, terrenget, og Hydro - dette enorme konsernet. Underveis i prosjektet leste jeg om arbeidsstrukturen innad i Hydro i boken The Allure of Capitalism (Emil A. Røyrvik), der forfatteren skriver at store organisasjoner som Hydro har “good and evil in ample supply”. Det stemmer jo, og jeg synes det reflekteres i kraftverket. Det er storslått og gjør masse godt, men er på samme tid et brutalt inngrep som vitner om stormannsgalskap. Arkitektene Geir Grung og Georg Jens Greve tegnet kraftverket og fikk frie tøyler i prosessen. De var modernister og jobbet med brutalistisk arkitektur, og det var veldig potens i det de gjorde. Storslått, formsterkt, enkelt og brutalt. Når jeg først kom over kraftverket tenkte jeg at dette måtte være noe helt spesielt, det er ikke kun et pragmatisk bygg konstruert for vannkraft. Middyr kraftverk er det minste i utbyggingen og produserer faktisk svært lite strøm. Det er et merkelig bygg, og jeg har blitt helt oppslukt av det.


Hvordan gikk du frem i arbeidet med verkene som vises i utstillingen?

Matilde: Jeg ønsket å veve kraftverket i 1 til 1 størrelse og tok først kontakt med Hydro for å få plantegningene. Med utgangspunkt i tegningene regnet jeg ut overflaten på alle sidene, delte dette opp, og vevde så biter basert på formene. Jeg ønsket å gjøre en slags dissekering eller abstrahering av formen, som er min måte å gå inn i dette prosjektet på. Tekstilarbeidene er enkle i formen og minner om formen på kraftverket naturligvis. De er spisse og trekantformet, og dynamiske på samme måte som kraftverket. Jeg liker å kunne flytte på formene og har stilt ut dette prosjektet flere steder. I fjor var jeg med på høstutstillingen og årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere, og jeg hadde separatutstilling på Energihotellet på Nesflaten. Energihotellet ble bygd i tilknytning til kraftverkene og er derfor også et modernistisk bygg. På det tidspunktet befant kraftverket seg dermed utstilt på tre ulike steder, samt på mitt atelier.
Filmen som vises i utstillingen er fra hovedsetet til utbyggingen, Suldal 1 kraftverk som ligger i tettstedet Nesflaten. Kraftverket tømmes for vann hvert 30. år for vedlikehold. Under bakken er det flere kilometer med vannførende tunneler som er så store at du kan kjøre en lastebil gjennom. Jeg ble invitert av Erik Frantzen, daglig leder i Hydro Røldal-Suldal, til å filme der. Da var det 37 år siden sist tunnelene var tømt. 


Tenker du på disse kraftverkene nærmest som signalbygg?

Matilde: Ja, hele den utbyggingen bar preg av stormannsgalskap. På 60-tallet var det jo stor utbygging i Norge og vi var på vei opp. På Nesflaten hvor Suldal 1 kraftverk ligger ble det bygget et boligområde med helt like funksjonalistiske hus, som også er tegnet av arkitekten Geir Grung. Der bodde arbeiderne, med hjemmeværende husmødre og barn. Grung ønsket å bygge en peis i bladgull på Energihotellet, som opprinnelig ble brukt som arbeidernes matsal. Sjefen godkjente peisen under forutsetning av at de mest høytstående i Hydro skulle få en tilsvarende peis hjemme i mindre skala. En utrolig dyr affære. Vi later som om vi ikke har  det i oss å vise frem rikdommen vår her i Norge. Vannkraft er en del av velferdssamfunnet, men her ser vi samtidig en veldig kapitalistisk bit av det. Det eksisterte en blanding av protestantisk arbeidsmoral og kapitalisme i dette samfunnet, et utopia, men også med dystopiske aspekter. Det var slående visuelt, og en lukket sfære for produksjon. Jeg klarer ikke helt å bli ferdig med dette prosjektet nettopp fordi det har så mange fasetter. Jeg jobber også med to ulike media, vever for hånd og lager video. Det gir meg en fleksibilitet og gjør at prosjektet kan bli veldig mange ting. Samtidig er det viktig for meg at verkene får stå for seg selv. Jeg ønsker at man skal kunne møte arbeidene mine uten å ha kunnskap om forhistorien, og at man kan gjøre sine egne tolkninger. Så er det jo fint om arbeidene inviterer til å gå dypere og få vite mer om bakgrunnen.