Basert på samtale med kunstneren, Oslo juni 2019
Sunniva H Stokken

Lydia Hauge Sølvberg arbeider skulpturelt, hovedsakelig med relieffer i gips, betong eller bronse. Arbeidet består av både en teknisk og materiell undersøkelse og et figurativt innhold. På den måten dannes verkene mellom en tegnerisk modellert overflate og et innrammende volum. 

I utstillingen på BOA viser hun blant annet en serie gipsskulpturer og relieffer støpt i leireform, hvor den negative avstøpningen danner objektet. Motivene kretser om en hegre, noen hengende kastanjeblader, og litt vind.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for utstillingens tittel? 

Lydia: Utstillingstittelen er basert på en vits om servietter. Arbeidene gir meg assosiasjoner til hvitt papir og flyktighet, og dermed gav den korte teksten om servietter mening. Tittelen rommer også en empatisk handling, i form av “å se etter”, og jeg synes det aspektet tilfører noe fint i forhold til hva som skjer i utstillingsrommet. Min mormor har alltid pleid å fortelle den vitsen. Jeg tenkte på at hun er gammel, og at jeg ikke kan hjelpe henne med det, men i for eksempel denne vitsen ligger fortsatt personligheten og en vilje. Siden det er en utstilling har jeg skrevet den om fra vits til tittel. Det er noe litt vanskelig med vitser som jeg liker godt, og som jeg selv har det litt ambivalent med - skal fortelle, skal ikke? Jeg føler at det å jobbe med kunst ofte handler om å trekke seg litt. Når jeg arbeider får jeg ofte en litt spent følelse - skal jeg gjøre dette? Ja eller nei.

Jeg synes at tittelen står veldig fint til utstillingen. Å se etter kan jo også bety en ettertenksomhet, som utstillingen inspirerer til. Den krever litt tid og man må se litt etter. Jeg synes også arbeidene dine innehar et fravær av noe, kanskje som et resultat av prosessen og den negative avstøpningen. Er det noe du kan kjenne deg igjen i? 

Lydia: Arbeidet starter ofte med en idé, men det er samtidig mye som oppstår underveis i prosessen. Det dukker gjerne opp en form for intuisjon som styrer ideene mine, men dette kan også arte seg omvendt; at ideene oppstår som følge av intuisjon. Arbeidet som henger på veggen, 3, 2019 (Gips, armering, 40 x 20 x 4 cm) tar utgangspunkt i en idé om kastanje-blomsten, den sa meg på en måte noe jeg har gått og tenkt på. Jeg tror det begynte med at jeg egentlig synes kastanjetreet var et ganske stygt tre, helt til jeg så nærmere på blomstene - etter det har jeg likt treet godt. Kastanje-treets blader har en viss størrelse som gjør formasjonen kroppslig, og måten de henger på har en personlighet i seg, hvilken farge de har og hvordan de henger i løpet av året. Blomstene blir ganske fort brune og faller av, som en slags skuffelse. 

Hvordan lager du arbeidene i gips? Er den ujevne kanten vi ser i verket 3, 2019, et resultat av arbeidsprosessen? 

Lydia: Det er en prosess der jeg først modellerer motivet i leire, rammer det inn, og så tar en avstøpning i gips. Motivet er dermed negativt. De organiske kantene er bare lekkasjer i rammen, men som får en sterk tilstedeværelse fordi de stikker ut. En negativ gipsavstøpning resulterer i at arbeidet blir litt forvirrende, og det liker jeg godt. Prosessen gjør at man ikke umiddelbart gjenkjenner sporet etter redskaper eller en hånd. Samtidig kan det også være forvirrende for meg underveis i prosessen siden motivet blir speilvendt. 

Du jobber med skulptur som samtidig er en form for tegning - hvordan kom du frem til det uttrykket? 

Lydia: Jeg har tidligere tegnet veldig mye, og for meg ble nok streken og fokus på overflate en naturlig del av å jobbe med skulptur. Jeg håper at en del av uttrykket ligger i selve utførelsen - at arbeidet viser et motiv, men samtidig en tilstedeværelse. Interessen for fortelling gjorde det natulig å jobbe med relieff. Arbeidene befinner seg et sted mellom skulptur og tegning, og jeg liker den tvetydigheten. 

Utstillingen viser også arbeider som er laget i bronse, er disse laget på liknende måte? 

Lydia: Arbeid med bronse er en lengere og mer krevende prosess, men tar utgangspunkt i den samme metoden. Jeg formet motivet i leire og lagde to gipsavstøpninger for å få en negativ avstøpning i voks. Denne voksen blir senere hulrommet i en ny form hvor man heller i bronsen. Så det lettvinte med å støpe gips i leire blir helt borte her. 

Uttrykket har blitt mer abstrahert i bronse-arbeidene. Sirklene på overflaten i verket 5, 2019 (Patinert bronse, 40,5 x 34 x 0,3 cm) minner om ringer i vann, og kan blant andre tolkninger kobles til hegren, en vadefugl som ofte står i vannkanten. Arbeidene relaterer seg slik til narrasjonen i utstillingen. Samtidig relaterer arbeidene seg til betrakteren, størrelsen passer til ansiktet som ser på den. Samtlige av mine arbeider har noe personlig i seg, og kanskje til og med en fasit, men det er nok noe som bør forbli usagt. 

Arbeidet 6, 2019 (Fiberbetong, 55 x 29,5 x 27 cm) kan minne om en hylleknekt i utformingen, kan du fortelle litt om det? 

Lydia: Ja utgangspunktet er en hylleknekt. Siden den er laget i betong har den en ornamental og arkitektonisk utforming. Kastanjeblader er også motivet her, og bladene oppløses litt som følge av endringer i materialet, noe jeg synes passer fint med at de henger. Jeg velger gjerne materialet ut fra objektet eller motivets form. Gips er et materiale som bryter lyset og lager fine skygger. Alle materialene har sin egenart som jeg synes gir mening. 

Du har laget et arbeide tidligere, Flad stol, 2017, som viser en fluktstol i betong, der du tar utgangspunkt i noe hverdagslig og materielt. Hvordan føler du selv at arbeidene dine har utviklet seg? 

Lydia: Arbeidet du referer til er påvirket av vind og det er et viktig element jeg har tatt med meg også i arbeidene som vises på BOA. Det er bevegelse i dem, og vinden gir en slags motstand som lager et narrativ i bildet. Den samme følelsen ønsker jeg å oppnå i dette betong-arbeidet. 

Jeg synes det er noe poetisk over arbeidene dine, de er litt stille på et vis. Er det en følelse eller stemning du ønsker å formidle? 
​
Lydia: Ja, men der skjer det jo noe jeg ikke har kontroll over. Arbeidene har gjerne et personlig utgangspunkt, men ender som regel i noe nytt. Jeg føler meg dermed ikke personlig knyttet til de. Det viktigste er kanskje at det oppstår noe i møtet med tilskueren.