Basert på samtale med kunstneren, Oslo desember 2018
Sunniva H Stokken

ProsjektROM3 er et tilbud til kunstnere som har behov for et prosjektrom/atelier i en avgrenset tidsperiode, og et tiltak som responderer på behovet for atelier/prosjektrom i Oslo. BOA ønsker samtidig å oppmuntre til aktivitet og dynamikk i våre lokaler, og prosjektet er et ledd i en pågående satsing der vi ønsker å løfte frem verdien av den kunstneriske prosessen. Deltageren kan anvende rommet som arbeidsrom, et sted for å utvikle ideer, eller bruke tid på montering/installering, med en offentlig visning/talk/performance til slutt eller underveis. Kunstneren velger selv hvor åpen døren ut til publikum skal være, og dette åpner opp for en unik situasjon der publikum kan få et spennende innsyn i den kunstneriske prosessen i prosjektrommet, parallelt med utstillinger i galleriets øvrige rom.

Siden 2017 har en rekke kunstnere oppholdt seg og jobbet i ProsjektROM3. I perioden 10. oktober - 25. november 2018, ble rommet anvendt av kunstneren Janicke Schønning. Schønning er utdannet med MA i Kunstfag fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2011 og B.A Fine Art fra Central St Martins College of Art and Design, London
 i 2001. Hun bor og jobber i Sørkedalen i Oslo. Intervjuet er basert på samtale med kunstneren under prosjektperioden.

Janicke Schønning har i flere år jobbet utendørs. Skogen har blitt kunstnerens arbeidsrom, med en provisorisk innretning som skjermer for vær og vind. I regn, snø og sol maler hun akvareller av omgivelsene. Været som et skiftende, alltid tilstedeværende element, har blitt en medvirkende kraft i verkene. Frost, regn, sol og vind setter sitt avtrykk på papiret, og bidrar med uventede former og teksturer. I den ellers autonome maleprosessen, blir kunstneren stadig utfordret og påvirket av naturens krefter.

Hva var bakgrunnen for at du begynte å jobbe utendørs?

Janicke: Det hele begynte med at jeg tok med skisseblokken på trilleturer med minstejenta i skogen i en periode der jeg manglet både barnehageplass og atelier. Familien og jeg hadde nettopp flyttet fra byen et lite hus i Sørkedalen. Etterhvert fikk den minste barnehageplass og dermed fikk jeg tid til lengre turer med maleutstyr. Jeg jobbet nomadisk til og begynne med, og hadde kun med meg en bag med farger og ruller med papir. 60x80 cm var det største formatet jeg kunne jobbe i, for det kunne jeg bære med meg. Jeg følte på en motstand mot å skulle bo i skogen utenfor allfarvei og var ikke akkurat noen friskus. Helt uventet oppdaget jeg at denne måten å jobbe på var veldig spennende. Det er ofte interessant å undersøke slike ambivalente følelser i en kunstnerisk kontekst. Jeg undersøke dette nye miljøet, fra hva man kanskje kan kalle et by-perspektiv. Jeg hadde bodd fem år i London i forbindelse med studier, og hadde alltid trivdes best i byen, der det skjer. Det å undersøke omgivelsene og skogen fra et totalt annet perspektiv ble veldig spennende. Nå har jeg bodd og arbeidet slik siden 2010.

Når jeg nå ser tilbake på prosjektet, ser jeg imidlertid at dette nok var noe som lå naturlig for meg. Jeg har alltid vært opptatt av å bruke miljøet jeg befinner meg i, og har jobbet mye med direkte observasjon i maleri og tegning. På KHIO tegnet jeg ofte hverdagslige gjenstander som stoler og bord i rommet rundt meg, med en autobiografisk vinkling. Jeg har i tillegg jobbet med tekst og “stream of consciousness”, der jeg forsøkte å være veldig spontan og agere skriftlig direkte i en situasjon. Da jeg så begynte å jobbe ute i skogen var det et perfekt sted for å agere i samspill med omgivelsene. I naturen er man ikke helt alene i skapelsesprosessen, det er andre krefter som også gjør seg gjeldende i bildet. Jeg ser på det å jobbe med kunst som noe fleksibelt, men robust. 


Oppstod arbeidsprosessen tilfeldig? Du planla ikke å bruke naturen i bildene dine på den måten du gjør?

Janicke: Det var veldig tilfeldig. Da den første snøen og frosten kom i november 2010 stoppet arbeidet opp en stund. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og diskuterte det blant annet med Gerd Tinglum som var gjesteveileder på KHIO på det tidspunktet. Vi fant ut at jeg burde fortsette, og det var da jeg oppdaget frostkrystallene som dannet seg på papiret.
 
 
Hvordan påvirkes disse arbeidene av temperatursvingninger? Må overflaten fikseres?
 
Janicke: Det er ikke nødvendig å fiksere. I minusgrader kommer det litt an på om man legger flere lag med vannfarger oppå hverandre. I så fall glaseres disse lagene med frossent vann, som da smelter og flyter ut når jeg tar det inn og tiner det opp for å tørke det. Vanligvis fordamper imidlertid mye av vannet ute og kun mønsteret og fargen sitter igjen i papiret.
 

Når du jobber på denne måten er du plutselig ikke helt i kontroll lenger?
 
Janicke: Nei jeg er ikke helt i kontroll, og det oppstår en slags kommunikasjon med en ukjent faktor eller aktør. For hvert år som går har jeg laget nye serier med regntegninger, frosttegninger osv, og slik går arbeidet i sykluser - ofte skifter sesongen før jeg er i mål med arbeidene. Da må jeg vente et år før jeg kan jobbe videre med den serien. Det kan  være frustrerende ! For eksempel liker  jeg å jobbe med de brune, fiolette og mosegrønne fargene i oktober og november, der alt er sleipt og vått. Så skifter naturens farger plutselig til lyseblått, hvitt og sort når vinteren kommer. Å male med naturlig lys er også utfordrende. Man får virkelig en følelse av hvor raskt jorden spinner - lyset forandrer seg minutt for minutt og dermed forandres motivet også. Jeg føler jeg nå forstår hvor krevende Monet må ha hatt det, når han gikk metodisk til verks for å male lyset utendørs. Etterhvert blitt har jeg blitt mer bevisst den tradisjonen jeg er en del av - og hvor åpent friluftsmaleriet er for nytolkninger. 


Så utviklet dette seg til å bli en mer permanent arbeidsplass, hvordan gikk det til?
 
Janicke: Jeg fant snart ut at dette kom til å bli et langvarig prosjekt, og gikk etterhvert i gang med å etablere en base i skogen. Først bygget jeg en enkel bod, og i 2017 fikk jeg støtte fra Vederlagsfondet til å etablere en større konstruksjon. Da hugget vi tømmer på stedet til å bygge et arbeidsbord med tak over, samt snekret en gallerivegg med tak av pleksiglass. Jeg har også en liten sittegruppe i speiderstil mellom trærne – for væravhengige fester og møter.
 
 
Er det et politisk aspekt ved arbeidene dine og denne måten å jobbe på, eller dreier det seg mer om en filosofisk utforskning av naturen?
 
Janicke: Det er nok både og. Pluss at det også er personlig. Klimakrisen er jo et filosofisk anliggende, for den handler jo om hvem vi er og hvem vi tror vi er. Det er menneskehetens syn på oss selv som avgjør hvilken plass vi tar og hvilke fotavtrykk vi setter.  Dette er kanskje litt  synsing fra meg, men det virker som at mens verden har gått videre, har vi i Norge ikke endret synet på naturen stort fra nasjonalromantikken til i dag. Vi er fortsatt et nasjonalromantisk folk selv om flere og flere nå justerer og realitetsorienterer sitt nasjonale selvbilde. Dette er noe som opptar meg i mitt kunstnerskap, og jeg jobber med å tydeliggjøre naturens rolle mine arbeider og for meg selv. I bildeserien Superiour slug har skogssnegler satt spor på papiret og står for hele ”motivet”. Jeg forsøker å undersøke den ambivalensen som oppstår i et bilde når naturen har en så tydelig og konkret innvirkning og jeg ikke lenger er overlegen i utformingen. Slik prøver jeg å finne et et vippepunkt mellom naturen og meg selv.

Det at jeg jobber utendørs og har gjennomført det så konsekvent som jeg har gjort, har en politisk dimensjon, tenker jeg. Hvordan organiserer man seg og overlever som kunstner med knappe ressurser? Jeg har måttet tilpasse meg det norske eiendomsmarkedet- og kulturpolitikken med den påfølgende utfordrende ateliersituasjonen i Oslo. Jeg har laget et skreddersydd lite system – et lavbudsjett speider-atelier som gir meg mer arbeidstid. Tiny-house movement som startet i USA etter finanskrisen er en slik bevegelse som også er politisk. Folk ville heller ha råd til å leve enn å jobbe for å bo stort.   
 
 
Ja, det du peker på nå er jo også tanker i tiden?
 
Janicke: Ja. Oppmerksomheten rundt disse problemstillingene har blitt mangedoblet siden jeg begynte dette prosjektet. Navnet forskere har gitt vår tidsalder-  Antropocen - har gjort inntrykk–navnet på epoken der menneskene påvirker jorden så mye at hele økosystemet endres permanent. Jeg undres hvordan vi ser på oss selv i dette perspektivet. Jeg undres fortsatt hvordan jeg skal male naturen i dette perspektivet. Det har endret alt vi tok for gitt. Utviklingen går så fort. Erkjennelsen går så langsomt.
 
 
Du sier jo noe om dette gjennom hva du har snakket om så langt, men hva er det som motiverer deg i arbeidet ditt? Hva er drivkraften?
 
Janicke: I løpet av prosjektoppholdet på BOA har jeg gått igjennom rubbel og bit av hele min produksjon siden 2010 da utendørsprosjektet begynte. Jeg fikk en følelse av at arbeidene er noe som skaller av på livets vei, noe som akkumulerer, nesten som en organisk prosess, he he. Lenge tenkte jeg at jeg motiveres av naturen, men har etterhvert forstått at det er kunsten i seg selv som er drivkraften. Jeg har behov for å produsere bilder. Å gå inn i et landskap og en situasjon og agere, gi en respons, og gi ting en form.
 
 
Hvordan har oppholdet i prosjektrommet vært for deg?

Janicke: Min motivasjon for å søke opphold i prosjektrommet var muligheten til å få oversikt over produksjonen, systematisere og lage et arkiv over arbeidene mine. Samtidig har det vært veldig fint å være en del av et fagmiljø på daglig basis igjen og få jobbe innendørs med tilhørende fasiliteter. Det har vært utrolig bra!
 
Jeg trives med å jobbe utendørs, men når man har skogen som arbeidsplass er det ikke lett å få oversikt over arbeidene og planlegge utstillinger. Maleriene blir heller ikke ordentlig og sikkert oppbevart fasilitetene er på bristepunktet. Jeg vil fortsette å arbeide utendørs men det hadde vært ideelt å disponere et permanent atelier i tillegg. Prosjektoppholdet har motivert til å søke liknende ordninger fremover, og det er utrolig viktig at BOA har dette tilbudet. Det er mange kunstnere som er tvunget til å jobbe hjemme på kjøkkenbordet, som for eksempel Marianne Heier har fortalt. Mange kunstnere er i samme situasjon som jeg er, der man må tilpasse produksjonen til forholdene. Flere kunstinstitusjoner burde ha tilbud om prosjektopphold, og atelierfellesskap burde ha et tilbud om utleie for kortere perioder.
 
 
Hvor går veien videre?
 
Janicke: Først og fremst jobber jeg nå mot to store utstillinger neste år – den første ved Buskerud kunstsenter med Elind Rødseth nå i april. Den neste er en separatutstilling i Spriten kunsthall i forbindelse med Greenlight district festivalen i Skien og Porsgrunn. Jeg planlegger en bok om prosjektet etter hvert, jobber med min første kunstvideo og så vil jeg bare fortsette å lage bilder.